Jeg har ADHD, og bruker KI for å sortere tanker, avgrense problemer og komme i gang med arbeid som ellers lett stopper opp. Håper ikke det glemmes når regjeringen diskuterer truslene KI utgjør i skolesystemet.
Debatten om kunstig intelligens i utdanning har spisset seg kraftig. Regjeringen varsler nye grep mot KI-juks, og et regjeringsoppnevnt utvalg anbefaler å fase ut hjemmeeksamen og andre ikke-kontrollerte vurderingsformer.
Behovet for regulering er reelt. Uten tydelige rammer risikerer vi et samfunn preget av det Inga Strümke beskriver som kognitiv latskap og økende antiintellektualisme. Jeg deler bekymringen for svekket dømmekraft og press på faglig kvalitet. Men når svaret primært blir mer kontroll og rasker innstramming, risikerer vi å overse et avgjørende spørsmål: Hva går tapt når vi ikke samtidig undersøker hvordan KI kan brukes klokt – særlig for de av oss som lærer og tenker annerledes?
Når vi regulerer kunstig intelligens, risikerer vi å gjøre det samme som vi kritiserer teknologien for: å ta raske beslutninger basert på det som er lett tilgjengelig, fremfor grundig innsikt. Slike prosesser ender ofte med løsninger tilpasset majoriteten, mens perspektiver som bryter med normen forsvinner.
Overser viktige behov
Dette blir særlig tydelig for meg som har ADHD. Utfordringen har sjelden vært mangel på innsikt eller ideer, men behovet for struktur som gjør det mulig å få dem fram. Når regulering primært handler om kontroll, og i mindre grad om hvordan mennesker faktisk tenker og arbeider, risikerer vi å overse nettopp slike behov.
Jeg har verken hatt mulighet til å bruke kunstig intelligens som student, eller hatt særlig nytte av formell tilrettelegging da jeg fikk ADHD-diagnosen i en alder av 33 år. Jeg har klart meg godt i utdanningssystemet, men det krevde langt mer enn det som synes på vitnemål og karakterutskrifter. Da jeg nylig tok noen enkeltemner og fikk ekstra tid, opplevde jeg ikke økt mestring, men mer rom for kaos. Når utfordringen handler om oppstart, struktur og avgrensning, gir mer tid ikke nødvendigvis bedre forutsetninger.
Trenger verktøy, ikke tid
For min del handler utfordringene sjelden om mangel på ideer, men om å få tak i dem. Tankene er der, ofte mange på én gang, men uten struktur kan de bli liggende som uferdig råmateriale. Verktøy som hjelper meg å sortere, avgrense og sette retning, har fungert langt bedre enn en ekstra time. Dette er ikke juks, eller en motsetning til kreativitet eller læring, men ofte en forutsetning for at gode ideer faktisk skal komme til syne.
Det var først da jeg begynte å jobbe som konsulent innen digitalisering og teknologi at jeg fant et slikt verktøy i kunstig intelligens. Her gir KI meg støtte både på jobb og i hverdagen, særlig der jeg tidligere har strevd med struktur, oversikt og retning. Når jeg i dag blar gjennom samtaleoverskriftene mine i ChatGPT, spenner de fra «Datavask og behandling» og «Analyseplan for samarbeid», via «Tekstforbedring og oppsummering», til mer hverdagslige behov som «Håndtering av surdeigsstarter» og «Valg av sykkeldekk». Fellesnevneren er ikke å hoppe over refleksjon, men å gjøre refleksjon mulig. KI gir meg støtte til å komme i gang, holde fokus og faktisk få brukt egen tenkning.
Majoritetens måte å lære på vinner
Kunstig intelligens kan forsterke et allerede høyt tempo i både utdanning og arbeidsliv, der produksjon og gjennomstrømming ofte prioriteres foran grundighet Risikoen er ikke bare at vi slutter å tenke selv, men også at vilkårene for god tenkning svekkes når teknologi brukes ukritisk til å øke tempoet ytterligere.
Å verne om fri og kritisk tenkning handler derfor ikke om å stenge teknologiske verktøy ute, men om å sikre rom for refleksjon og om å ta på alvor at mennesker tenker og arbeider forskjellig. Noen har styrker knyttet til struktur og systematisering, andre til assosiasjon, kreativitet og problemløsning. Begge former for kompetanse er nødvendige, men dagens praksiser og reguleringer er ofte tilpasset majoritetens måte å lære og prestere på.
Skal vi utvikle gode rammer for bruk av kunstig intelligens, må regulering og praksis bygge på kunnskap om hvordan teknologien faktisk anvendes i ulike kontekster. Det forutsetter dialog med fagmiljøer, studenter og organisasjoner som representerer ulike måter å lære, arbeide og tenke på. Først da kan vi fatte beslutninger som ivaretar både kvalitet, rettferdighet og reell verdiskaping over tid.
Innlegget sto først i Dagsavisen 13.2.2026