Skal miljøministervikar Tore O. Sandvik levere det som trengs for å stoppe naturkrisen, må staten slå fast at alle prosjekters naturregnskap må gå i pluss.
Hvor ofte har vi ikke hørt det; at naturverdier er store, men at hensynet til vei eller jernbane eller kraftverk eller kraftledninger eller hyttebygging eller boligbygging eller næringsutvikling eller arbeidsplasser - kryss av for det som passer - gjør at hensynet til naturen må vike? Eller argumentet om at det tross alt bare er 5 prosent av fjordbunnen som dør, eller 1 prosent av skogen som bygges ned eller omgjøres til plantasjeskog, eller at det bare dreier seg om ett nitrogenutslipp til fjorden?
Slik endrer vi naturen bit for bit. Men setter vi sammen alle bitene, er det store bildet en overveldende naturnedbygging som har ledet oss inn i den naturkrisen vi står i i dag.
Både folk og næringsliv har fått øynene opp for naturens verdi og ser at de må bidra. Likevel er det ingen grunn til å være naive.
Heikki Holmås
Nedbygging er naturkrisens viktigste årsak
FNs naturpanel slår fast at det er nedbygging eller endring av arealbruken som er den aller viktigste grunnen til at naturen er i krise. Det er altså ikke klimakrisen, slik mange tror, ikke overbeskatning av naturressursene og ikke miljøgifter. På verstinglisten havner alle disse under betydningen arealbruksendringer. Siden 1960 har vi hvert år endret eller bygget ned et areal dobbelt så stort som Tyskland, ifølge Carbon Brief. Og som NRK har vist oss med innovativ bruk av kunstig intelligens og den øyeåpnende NRK-dokumentaren Oppsynsmannen, har vi ikke oppført oss noe særlig bedre her hjemme.
Bare 11,2 prosent av norsk natur anses å være villmarkspreget, ifølge Miljødirektoratet. Det vil si at den ligger mer enn fem kilometer fra nærmeste tyngre inngrep som veier eller kraftlinjer. Bare 1,8 prosent av skogen i Norge er naturskog, der det ikke finnes spor av skogbruk eller annen menneskelig påvirkning. En betydelig andel av den øvrige skogen er plantasjeskog med kun ett treslag.
Konsekvensen av arealbruksendringene er nedslående. Slike endringer ødelegger for naturen. På oversikten over Norske truede arter, er mer enn 12 prosent av det som vokser og lever i Norge truet, alt fra dverggås til krittkjuke. Nesten like mange er nær truet.
Konklusjonen er åpenbar. Vi kan ikke fortsette som vi stevner. Nasjonalt har Norge derfor vedtatt høye ambisjoner. Som stortingsrepresentant i 2016 ledet jeg arbeidet med siste stortingsmelding om naturmangfold og opplevde at flertallet samlet seg om flere høye ambisjoner. 10 prosent av skogen skulle vernes og 15 prosent av ødelagt eller forringet natur skulle restaureres innen 2025. Siste tilgjengelige tall (2023) viste 4,7 prosentvernet skog (men bare en brøkdel av naturskogen) og målet for naturrestaurering nås ikke. Likevel har regjeringen støttet et enda høyere mål i den nye globale naturavtalen. Nå skal 30 prosent være under restaurering i 2030. Problemet er at vi i Norge siden 2016 har fortsatt å bygge ned naturen.
Fremtidsutsiktene er heller ikke spesielt lyse. Miljødirektoratet la før sommeren frem tall som viste hva som var planlagt bygget ut i landets kommuner. Hytter, næring og bolig utgjorde drøyt halvparten av de 4000 kvadratkilometerne som er planlagt utbygget. Kraft og samferdsel utgjorde størsteparten av det resterende.
Konklusjonen er åpenbar. Vi kan ikke fortsette som vi stevner.
Heikki Holmås
Nasjonale mål – lokal virkelighet
Det hjelper så lite med nasjonale mål når utbygging av hytter, kraftprosjekter og veier planlegges prosjekt for prosjekt – og naturregnskapet så å si alltid går i dundrende minus. Det hjelper så lite med nasjonale mål når arealpolitikkens avgjørelser fattes lokalt. Det hjelper så lite med nasjonale mål når målene ikke følges opp med tydelig og forpliktende regelverk fra nasjonale myndigheter. Disse tre nøttene må regjeringen knekke i stortingsmeldingen som kommer neste måned, slik at Norge kan gjøre sin del av jobben for å stoppe naturkrisen.
«Klima og natur skal være en ramme rundt all politikk», sier nemlig Arbeiderpartiets og Senterpartiets regjeringsplattform og fortsetter: «Den menneskeskapte klima- og naturkrisen er vår tids største utfordring».
Skal Klima- og miljøministervikaren gjøre regjeringsplattformens ord om til handling, bør staten beslutte at det i fremtiden ikke er nok at økonomien i prosjektet skal gå i pluss. Naturen må gå i pluss også.
For at det skal skje må følgende tre ønsker bli til virkelighet:
1) Naturregnskap i pluss i alle utbyggingsprosjekter
Skal Norge bidra til å nå naturmålene vil det være et betydelig bidrag om alle utbyggingsprosjekter får pålegg om å ha et naturregnskap som går i pluss, samtidig som den mest sårbare naturen tas vare på. Skal naturregnskapet gå i pluss, vil både sårbar og helt vanlig natur måtte kompenseres med restaurering andre steder. Som opparbeiding av myr og som å starte arbeidet med å tilbakeføre plantasjeskog til naturskog. Å pålegge et naturregnskap i pluss er mye mer treffsikkert for å ta vare på naturen enn å innføre en naturavgift. En naturavgift gir mer penger til staten, men det er ingen garanti for at det restaureres minst like mye natur av minst like god kvalitet. Om derimot naturregnskapet skal gå i pluss, må utbygger ta regningen basert på etablert metodikk. Da kan naturen komme ut i pluss.
2) Naturregnskap i pluss i alle kommuners arealplaner
Det er landets 357 kommunestyrer som setter rammene for hvordan kommunen skal utvikles videre, og det er gode grunner for at denne beslutningsmyndigheten ligger lokalt. Nærhetsprinsippet om beslutninger på mest mulig lokalt nivå er viktig for demokratiet. Det samme er effektivitetshensyn, at de som best kjenner problemstillingen trolig vil fatte de beste beslutningene. Problemet for naturen er at det som er rasjonelt for en kommune, ikke har vist seg å være rett for landet og verden når det kommer til å ta vare på naturen. Om kommuner derimot får tydelige pålegg i plan- og bygningsloven om at alle arealplaner og all kommuneutvikling skal basere seg på prinsippet om at naturregnskapet må gå i pluss, vil det gi helt andre rammer for kommunene. Det vil likevel ikke rokke ved de verdifulle prinsippene om kommunalt ansvar for arealpolitikken.
3) Regjeringen må etablere standarder
Regjeringen kan finne viktige allierte for en slik tydelig omlegging av politikken. Da NHO leverte sitt innspill til Nasjonal transportplan i fjor, tok de til orde for at arealnøytralitet bør legges som premiss for nye samferdselsprosjekter. Samferdselsministeren fulgte ikke opp. I Fornybar Norges veikart for fornybarnæringen slår organisasjonen fast at næringen skal bidra til en naturpositiv utvikling. Energiministeren har så langt ikke fulgt opp. 80 kommuner har allerede fattet et prinsippvedtak om arealnøytralitet. Kommunal- og distriktsministeren har så langt ikke fulgt opp. Men selv om mange kommuner og bransjer arbeider med naturregnskap, finnes det ingen standard for naturregnskap som går i pluss. Her kan regjeringen sikre en rask og bred prosess ved gi et oppdrag til Standard Norge om å utvikle slike standarder basert på etablerte veiledere fra Miljødirektoratet.
Både folk og næringsliv har fått øynene opp for naturens verdi og ser at de må bidra. Likevel er det ingen grunn til å være naive og tro at hytteutviklere, kraftutbyggere eller offentlige etater, frivillig vil investere i naturen om det ikke ligger som et pålegg. Det haster derfor å slå fast prinsippet og rammene for at fra nå av skal alle naturregnskap gå i pluss. Det kan være regjeringens tre nøtter til naturen.
NB: Holmås skriver spalte i Altinget på egne vegne, ikke som direktør i Sopra Steria Footprint. Meningene er hans egne og representerer ikke nødvendigvis bedriftens syn.
Innlegget ble først publisert på Altinget 19.9.2024