En angriper trenger sjelden å hacke deg for å finne ut mye om deg. Bare prøv selv, så tenker du kanskje litt mer på hva du deler på nett i morgen.
Når vi snakker om cybersikkerhet, handler det ofte om passord, phishing og flerfaktorpålogging. Men det er ett spørsmål vi sjelden stiller oss selv: Hva vet internett egentlig om deg?
Sannsynligvis mer enn du tror. Hver gang du søker, handler på nett, sjekker kartet eller scroller på sosiale medier, legger du igjen et spor. Noe deler du med vilje, som et innlegg på LinkedIn eller et feriebilde på Instagram. Det er det aktive fotavtrykket. Resten skjer i bakgrunnen: søkehistorikk, hvor du har vært og hvordan du bruker appene dine. Dette passive fotavtrykket er som regel mye større.
Hvem samler inn, og hva vet de?
Mesteparten havner hos Google, Meta, Apple, Microsoft, Amazon og TikTok. Tjenestene er ofte gratis, men vi betaler med data. Google vet hva du søker etter og hvor du har vært. Meta vet hvem du kjenner, hva du liker og hvilke innlegg du blir hengende ved. Gjennom cookies og sporingspiksler på andre nettsider følger de deg også utenfor egne tjenester. I tillegg finnes datameglere som kobler sammen og selger videre informasjon om oss.
Se for deg en vanlig dag:
Kl. 07.15: Du setter deg i bilen, og telefonen sier «18 minutter til jobb». Du har aldri fortalt den hvor du jobber. Den har sett hvor bilen står parkert hver dag.
Kl. 12.00: Du googler en treningsklokke. Resten av dagen dukker den opp på Instagram og i nettavisa.
Kl. 22.00: Telefonen sender deg ukens skjermtidsrapport. Den vet hvor lenge du brukte hver app, og omtrent når du la deg.
Uten å skrive inn noe som helst har du fortalt hvor du bor, hvor du jobber og når du sover. Det meste av det passive fotavtrykket brukes til å selge deg ting. Men data som først er samlet inn, har en tendens til å havne andre steder enn tenkt. Det aktive, altså det du selv legger ut, kan derimot hvem som helst se.
Hvorfor er dette et sikkerhetsproblem?
En angriper trenger sjelden å hacke deg for å finne ut mye om deg. Ofte holder det å lete. Dette kalles OSINT (Open Source Intelligence), eller etterretning fra åpne kilder.
På LinkedIn står det hvor du jobber, hvem som er lederen din og hvilke prosjekter, systemer og leverandører du jobber med. Du tenker på det som en CV. En angriper ser hvem som har tilgang til hva. Med den informasjonen blir phishing langt mer troverdig: E-posten nevner lederen din ved navn, prosjektet ditt eller konferansen du nettopp la ut bilder fra.
Det gjelder også det du viser:
Bilder fra jobb kan vise adgangskort, skjermer eller kontrollrom i bakgrunnen.
Et innlegg som «på vei offshore i to uker» forteller når du er borte.
Delte treningsøkter kan avsløre hvor du bor.
Hver bit betyr lite alene, men sammen gir de et tydelig bilde.
Hva kan du gjøre?
Du trenger ikke slette kontoene dine. Poenget er å vite hva som ligger der ute.
Google deg selv. Søk på navnet ditt sammen med arbeidsgiver eller hjemby.
Sjekk personverninnstillingene hos Google, Meta og Apple. Begrens annonsepersonalisering.
Gå gjennom app-tillatelsene. Trenger Strava posisjonen din hele tiden?
Si nei til unødvendige cookies. Velg «Bare nødvendige» i stedet for «Godta alle».
Be om innsyn. GDPR gir deg rett til å se hva selskapene har lagret om deg. Både Google (Takeout) og Meta (Kontosenter → Last ned informasjonen din) lar deg laste ned dataene. Se særlig på hvilke interesser du er plassert i. Noen stemmer, andre er helt på jordet.
Se deg selv med en angripers øyne
Vil du gå videre, kan du bruke noen av de samme verktøyene som angripere bruker, men bare på deg selv:
SpiderFoot: Automatisk kartlegging fra mange åpne kilder, for de mer tekniske.
Du blir ikke usynlig, men du blir et vanskeligere mål. Angripere går ofte for den lavest hengende frukten. Jo mindre du gir dem å jobbe med, jo mindre troverdig blir svindelforsøket.
Innlegget sto først i Computerworld 30.10.2026