Med de nye AI-verktøyene som nå inntar hverdagen vår kan vi fort bli hengende etter både i arbeidslivet og i hverdagen. Hvordan sørger vi for å ikke bli digitale etternølere?
Du har sikkert hørt summingen i lunsjen og lest sakene i samtlige medier. ChatGPT, Midjourney og DALL-E er bare en brøkdel av de nye intelligente verktøyene som de siste månedene har tatt nettet med storm. Mange lar seg fascinere – noen lar seg skremme. Er det virkelig sånn at vi bør frykte for jobbene våre? Når vi ser kunstverkene som skapes i Midjourney og samtalene vi har med ChatGPT, så kan man jo begynne å lure.
Jeg er ikke redd for at jobbene våre forsvinner. Men jeg er ganske bekymret for at mange vil falle fra raskt – både som arbeidsgivere og arbeidstakere.
Det digitale gapet
Det var Esther på 78, Willy på 73 og Anne-Lise på 70 som først gjorde meg oppmerksom på hvor digitalt ekskluderende samfunnet vårt kunne være. Så møtte jeg Houda, Mahmud og Ilya som bekreftet det samme flere år senere.
De var alle deltakere på datakurs jeg holdt for sårbare grupper, i samarbeid med frivillige organisasjoner, i nærmiljøet og via jobb. De slet med å betale regninger i nettbanken, kommunisere med familien og få tilgang på viktige personlige dokumenter. De hadde inntrykk av at jeg nærmest hadde superkrefter, gjennom min ganske grunnleggende kunnskap om internett og teknologi.
Hvordan hadde du klart deg i dag uten e-post, digitale kalendere eller kalkulator? Digitale assistenter og smarte dingser? Vi får jo litt superkrefter, med tilgang på disse verktøyene som utfyller oss og gjør oss bedre. Og vi forventer at jobben stiller med de nødvendige verktøyene.
Jo, det angår deg også
Det vi ser på som selvsagte verktøy i dag vil bli oppgradert med kunstig intelligens og blandet virkelighet om kort tid. ChatGPT klarte å få én million brukere på under én uke da de åpnet helt opp før jul. De har nylig gitt signaler om at de beveger seg mot en betalt «proff»-versjon, og ikke minst har Microsoft nå tatt store eierandeler.
Jeg har lekt meg med noen av de nevnte verktøyene de siste par månedene. ChatGPT har hjulpet meg med alt fra å oppsummere lengre tekster for å enklere publisere i sosiale medier, til å lage både ukesmeny og handleliste til meg selv på hjemmebane. På et kort øyeblikk. ChatGPT stod både for årets nyttårstale og hjalp meg med forslag til tittelen på denne teksten. Og straks henger en illustrasjon fra Midjourney på veggen i stuen. Det er ingen tvil om at dette er verktøy jeg gleder meg til å ta i bruk fremover, både på jobb og på hjemmebane.
Men dersom slike verktøy kun blir tilgjengelig for de som har råd og ferdighetene til å utnytte det, hvor fort kan du og jeg bli som Esther og Ilya? Ikke bare som borgere, men også som arbeidsgivere og arbeidstakere?
Så raskt som utviklingen skjer, vil den mest ettertraktede egenskapen hos fremtidige arbeidstakere være vekstmentalitet - evnen og ønsket om kontinuerlig læring. Da må arbeidsgivere også kontinuerlig tilrettelegge for denne kompetansehevingen. Det innebærer tid, riktige verktøy, gode møteplasser og å skape muligheter for utvikling.
Kaffebar og biljardbord holder ikke
Å skape en god arbeidsplass der medarbeiderne virkelig trives og vokser lønner seg for alle parter, og balansen mellom de strukturerte og mindre strukturerte løpene for kompetanseheving mener jeg er nøkkelen.
Der jeg jobber, i Sopra Steria, har vi gjennom mange år utviklet flere løp for kontinuerlig læring - sammen med medarbeiderne. Ansatte deler sin kunnskap med hverandre gjennom såkalte faggrupper, der de kan møtes og lære av hverandre og diskutere faglige problemstillinger. Vi arrangerer også en intern kunnskapsfestival der de ansatte selv bestemmer hva de vil lære om, og lære bort. I tillegg er det utviklet en egen kurskatalog, basert på etterspørsel fra organisasjonen og medarbeiderne. For å nevne noe.
Jeg mener arbeidsgivere må flytte fokus fra kaffebarer og biljardbord som attraktive goder, og tenke nytt om hvordan man tiltrekker og beholder gode medarbeidere.
Mye er usikkert om bruken av kunstig intelligens, ny teknologi og hvordan dette vil endre hverdagen vår. Men én ting er sikkert – det er den kontinuerlige læringen som vil holde oss på den riktige siden av det digitale gapet, og vi har alle ansvar for å henge med.
For øvrig endte både Willy, Esther og Ilya med å bli kompis med både nettlesere og nettbanker. Det er ikke alltid så mye som skal til, om viljen, verktøyene og gode støttespillere er til stede.