Norges ambisjoner om å bli vertsnasjon for karbonfangst og -lagring utfordres av tida, veien og konkurrerende land. Kan drahjelp fra EU sette norske virksomheter i førersete?
– Karbonfangst og -lagring er vår mulighet, uttalte statsminister Støre til Finansavisen tidligere i år, med en klar oppfordring til norsk næringsliv. Han er ikke alene og tar neppe feil. Det er bred enighet om at teknologien kreves for å oppfylle klimamålene i Parisavtalen.
Samtidig har erkjennelsen av en dyr, kompleks og sårbar omstilling sunket inn. Flere fornybarsatsinger og teknologiutvikling er utsatt eller stoppet opp grunnet Ukraina- og energikrig, kostnadseksplosjoner og verdikjedeproblematikk.
Vårt neste industrieventyr?
Likevel er Norge godt posisjonert for et fremtidig energisystem dominert av fornybare energikilder og -teknologier. At statsministeren drar frem karbonfangst- og lagring (CCS), skyldes fortrinn og historikk. Vi har lagret CO2 på havbunnen i flere tiår, på Sleipner- og Snøhvit-feltene. Våre tomme olje- og gassreservoarer muliggjør CO2-lagring – tilsvarende 1000 år med årlige norske utslipp.
Analysene fra Det internasjonale energibyrådet (IEA) og FNs klimapanelet viser at 12 til 20 prosent av utslippsreduksjonene må tas ved hjelp av karbonfangst, og viser markedspotensialet for karbonfangst- og lagring. Norge bør bli vertsnasjon for internasjonal industri – der norske virksomheter spiller nøkkelroller. Lokalisering av anlegg for europeisk karbonfangst og -lagring bør med andre ord bygges opp i Norge. Nordsjøen kan bli Europas karbonbank.
Olje- og gassindustrien, avfallsbransjen og prosessindustrien, som stål-, sement- og kjemisk industri, vil lede an. Men som ved fremveksten av nye industrier, kan ringvirkningene bli store. Leverandørindustrien må vri tekniske-, drift- og vedlikeholdstjenester til CO2-håndtering. Karbonfangst- og lagring vil kreve grønn skipsfart, der Norge har fortrinn. Og havne- og eiendomsaktører som identifiserer strategiske steder for lagringsanlegg for optimalisert logistikk får fortrinn. Muligheten for norsk næringsliv er med andre ord stort.
Eller oljebransjens hvilepute?
Kritikere mener CO2-håndtering vil kunne bidra til å forlenge etterspørselen etter norsk naturgass. Premisset i omstillingen må være at gassen brukes til å utvikle blått hydrogen, der utslippene fanges og lagres. En hydrogenverdikjede vil forutsette etablering av tilstrekkelig lagerkapasitet for CO2 i Nordsjøen. Forbindelser til Tyskland er mest aktuelt.
Et offentlig-privat-samarbeid er nødvendig for å bygge infrastrukturen. Deling av kostnader, kompetanse og risiko er viktig for at vi lykkes. Da kommer vi heller ikke utenom at virksomheter blir nødt til å holde seg oppdatert på nasjonale og internasjonale reguleringer. Det er bevegelse på rammevilkårsområdet, og den norske utredningen av virkemiddelapparatet for CCS vil legges frem denne våren. I forlengelsen er det forventet at regjeringen endrer insentiver, og energiminister Terje Aasland har ikke utelukket nye støtteordninger. Det er godt nytt for norske virksomheter.
Etterlyst: EU-avtale og -midler
Elefanten i rommet er kostnader. Fanging og lagring av CO₂ i berggrunnen er ikke gratis. Hyllevarene eksisterer ikke, samtidig som andre land satser stort. I høst undertegnet Danmark, Frankrike, Tyskland, Sverige og Nederland en avtale om et felles europeisk samarbeid CO2-håndtering. Avtalen ble signert i Aalborg – og danskene har ledertrøyen.
Brüssel er hoveddriver for norsk CO2-håndteringssuksess. Det merker norsk næringsliv: Én av tre bedrifter mener at unionen er viktigste pådriver for grønt skifte. EUs nylige strategi for CO2-håndtering i industrien omtaler Norge som et foregangsland. Lov om nullutslippsindustri – Net Zero Industry Act (NZIA) – vedtas snart, med ambisiøse mål for CO2-håndtering. Loven vil være godt nytt for den norske CCS-satsingen.
Samtidig bekrefter Offshore Norge at NZIA ikke tillater at norske CO2-lagre brukes til å oppfylle EUs lagerkapasitetsmål i 2030. Om NZIA blir funnet EØS-relevant, skal imidlertid lagerkapasitetsmålet utvides. Da er norske lagre høyaktuelle.
Nøkkelen for å realisere storskala CCS-prosjekter i Norge er NZIA, støtte fra norske eller europeiske myndigheter og et regelverk for transport. Sistnevnte eksisterer kun i form av bilaterale avtaler, mens pengesekken til EU som kjent er stor. Drahjelp fra EU og signaler om nye, nasjonale støtteordninger gjør at næringslivet kan realisere «vår tids mulighet». Det vil skape nye jobber, sikre eksisterende industri og sørge for nødvendige punktutslipp. Tida og veien tilsier at tempo må skrus kraftig opp.
Innlegget ble først publisert i Stavanger Aftenblad 8. mars 2024.