Et samfunn styrt av risikovurderinger

| minutter å lese

Risikovurderinger kan gi oss ett bedre beslutningsgrunnlag, men kan – paradoksalt nok – samtidig svekke vår beslutningsevne.

Vi lever i et samfunn hvor vurdering av risiko har blitt en av vår tids store mantra. Grunnholdningen er at gode valg ikke er mulig uten at risikoen er tilstrekkelig vurdert. Gjennom pandemien har vi til fulle fått erfare dette. Folkehelseinstiuttets risikovurderinger har langt på veg vært retningsgivende for hvilke beslutninger som er tatt.

Bruken av risikovurderinger representerer imidlertid et tveegget sverd. De kan gi oss ett bedre beslutningsgrunnlag, men kan – paradoksalt nok – samtidig svekke vår beslutningsevne. Problemets kjerne er at risikovurderinger kan opphav til en uheldig dreining av fokus. I det påfølgende vil jeg omtale fire slike uønskede sideeffekter.

1. Tunnelsynseffekten

I vurderingen av risiko er det gjerne saksspesifikke hensyn som ligger til til grunn. Utfordringen er at beslutninger ofte har vidtrekkende konsekvenser. Ett for ensidig fokus på risikovurderinger kan derfor lett gjøre at beslutningsgrunnlaget blir for snevert. Én utvikler et «tunnelsyn» som står i veien for det å kunne ta helhetlige valg.

Mye av kritikken mot myndighetenes koronahåndtering går nettopp på at tilnærmingen har vært for smalsporet. Eksempelvis har det blitt fremholdt at den sosiale nedstengningen har ledet til underdiagnostisering av livstruende sykdommer, samt økt vold i nære relasjoner.

Det er ikke tatt tilstrekkelig hensyn til andre forhold som hører med i totalregnskapet. Utfordringen er at risikovurderinger sjeldent inviterer til slik breddetekning. Å vurdere risiko vil si å gå i dybden av der risikoen oppfattes å ligge, hvor koblinger til andre saksområder må gjøres av overordnete instanser og myndigheter.  

2. Overstyringseffekten

Til frykten for utvikling av tunnelsyn kan det innvendes at risikovurderinger kun utgjør ett av flere innspill i en beslutningsprosess. I den pågående koronahåndteringen har så vel Folkehelseinstituttet som vår politisk ledelse vært påpasselige med å understreke at bruken av inngripende tiltak gir opphav til dilemmaer som krever at man ser utover den direkte smitteverneffekten av tiltakene.

Spørsmålet er bare i hvilken grad så lar seg gjøre. Når utgangspunktet er bekjempelse av koronaviruset, og vurderingene konsentrerer seg om å motvirke spredning, ligger her innbakt en skjevhet som vanskeliggjør balanserte avveininger mellom ulike hensyn.

Tyngden og presisjonsnivået til risikovurderingene tilsier at disse lett vil virke overstyrende og trumfe andre innspill.      

3. Verstefallseffekten

Et tredje problem er at søkenen etter det gale som kan skje, raskt kan ta form av en søken etter det verste som kan skje. Arbeidet med risiko får et verstefallspreg der innsatsen rettes inn mot å avdekke det mest skremmende.

Det som gjør verstefallsbetraktninger så besnærende er at de harmonerer godt med ett føre-var-prinsipp. Når vi ikke med sikkerhet vet hva fremtiden vil bringe, hva er da mer rasjonelt enn å forberede seg på det verst tenkelige?

Utfordringen er at et for sterkt fokus på det ekstraordinære kan skygge for risiko knyttet til det ordinære. Tiltakene som utvikles vil kunne forhindre at personer dør og at bedrifter bukker under, men være mindre egnet til å forhindre at noen blir skadet og at enkeltkontrakter går tapt.  

4. Undervurderingeffekten

Fjerde og siste problem er at vurderinger av risiko kan gi opphav til en overdreven tro på hva vi kan få ut av vurderingene. Som 22 juli terroren viste, vil imidlertid kritisk risiko kunne passere under radaren. Skulle risikoen bli identifisert, er det videre ingen automatikk i at den blir erkjent.

Eksempelvis var beredskapstiltakene for håndtering av en kommende pandemi langtfra på plass selv om direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap nettopp hadde dette på topp over truende nasjonale hendelser.

Når en hendelse først har inntruffet, er det dessuten lett å glemme at vondt kan gå til verre. Poenget er at energien som legges ned i å vurdere risiko kan gjøre én overmodig slik at usikkerheten blir undervurdert.   

Mottiltak

La meg avslutninsvis peke på tre grep for å motvirke disse uønskede sideeffektene. Første grep er å sette risikoen i kontekst. Ved å nøste i årsaks-virkningssammenhenger, og ved å introdusere flere styringsparametre og evalueringskriterier, reduseren faren for både overstyring og tunnelsyn. Målestokken for hva som er det beste tiltaket, vil ikke lenger være den enkelte risiko, men hva som overordnet sett er det beste valget.

Andre grep er å supplere eksisterende risikovurderinger med nye som balanserer konklusjonene av de førstnevnte. Hvis det eksempelvis er en bekymring for at sosial nedstengning for å unngå virussmitte vil vanskeliggjøre tidligdiagnostisering av andre sykdommer, bør denne bekymringen inngå i vurderingsarbeidet. Én veier risikoen ved ikke å stenge ned opp mot risikoen slik nedstengning vil kunne ha for ulike sykdomsutsatte grupper.

Tredje grep er å tydeliggjøre premissene for risikovurderingene. Ved å være tydelig på utgangspunkt, tilnærming og valg av evalueringskriterier, beredes grunnen for en åpen og rasjonell diskusjon som muliggjør eventuelle kursendringer. Min påstand er at virksomheter især har mye å hente i måten de måler risiko. Mer enn annet hviler gode risikodiskusjoner på måleparametre som gir et håndfast grunnlag til å vurdere hvordan risikoen skal vektes og forstås. 

I en tid hvor den generelle etterspørselen etter risikovurderinger er sterkt stigende, er mitt budskap at vi også trenger å utvikle en bevissthet om risikovurderingenes begrensninger. En viktig del av det å erkjenne risiko er å erkjenne hva mer som eventuelt bør gjøres for best mulig å kunne møte og håndtere risiko.

 

Innlegget ble først publisert i Dagens perspektiv 16. juli 2021.

Forfatter er tidligere ansatt i Sopra Steria Ole Lindaas.

Search

Se alle blogginnleggene våre