Grunnforskning må ses i sammenheng med det grønne skiftet og en bærekraftig utvikling, og bør være et øremerket satsingsområde med tanke på det grønne skiftet.
DN skriver på lederplass 27. september at det er ikke et universitets oppgave å gjøre alle studenter til endringsagenter i miljøets tjeneste.
Vi støtter oss til NTNUs Delrapport 1, Fremtidens Teknologistudier (FTS), der det tydelig fremkommer at det ikke er en motsetning i å utdanne kompetente studenter med dyp faggrunnskap, kombinert med et bredere kompetansegrunnlag som gjør dem i stand til å se sitt fagområde sin rolle mot en bærekraftig utvikling.
Den aktuelle NTNU-rapporten tar blant annet for seg OECDs rapportene «Trends Shaping Education 2019» og «The Future of Education and Skills. Education 2030», som slår fast at utdannelse har en viktig rolle å spille i å utruste studentene med ferdighetene som trengs for å lykkes i den globale fremtiden, herunder i bekjempelsen av klimaendringene, som også her karakteriseres som vår tids største utfordring.
Samtidig er det ingen tvil eller uenighet om at dyp faglig kunnskap fremdeles er, og vil fortsette å være grunnmuren som andre kompetansedimensjoner må bygges rundt/på eller springe ut fra. Stadig økende kompleksitet i problemstillingene som skal løses gir mer, ikke mindre, behov for dyp faglig innsikt.
Vi er derfor enige i professor ved NMBU Espen Gaarder Haugs tidligere innlegg i DN om at fysikk og grunnforskning må ses i sammenheng med det grønne skiftet og en bærekraftig utvikling, og bør være et øremerket satsingsområde med tanke på det grønne skiftet.
I teknologibransjen opplever vi at stadig flere nyutdannede studenter etterlyser integrering av den triple bunnlinjen som en premiss i våre digitaliseringsprosjekter.
I tillegg ser vi at vi mangler flere kvinner og mangfold blant teknologistudentene. Det er enda en utfordring, dersom ikke kvinner er med på å utforme digitaliseringen av samfunnet, det har vi allerede sett flere eksempler på, gjennom blant annet teknologiske sikkerhetsløsninger som ikke tar høyde for kvinnelig anatomi, AI teknologi som ikke gjenkjenner kvinnelige stemmer, digitalt utenforskap osv.
En måte å øke kjønnsbalansen på kan være nettopp å vise til hvilke samfunnsutfordringer dyp fagkunnskap kan være med på å løse. Og heldigvis har de fleste større universitetene og høyskolene, både nasjonalt og internasjonalt sett sin rolle (Harvard, Cambridge, MIT, NTNU for å nevne noen) i hvordan kompetansebygging spiller på lag mot en bærekraftig utvikling.
De fleste i dag er enige om at grunnleggende menneskerettigheter, økonomisk vekst og en sunn planet, er til vårt alles felles beste, og dersom utdannelsene understøtter dette, så er ikke det visvas til fordel fra grunnforskning, tvert imot. Det er en global forståelse og vitenskapelig og empirisk forankret at verden har store utfordringer som de kommende generasjoner må bidra til å løse.
Å bidra til en bærekraftig grunnutdannelse er i tråd med COP26, WEF, OECD og UNESCOs retningslinjer. For ikke å snakke om EUs Green Deal og taksonomien som rammer næringslivet og samfunnsutviklingen. Så klart utdannelsesinstitusjonene må være påkoblet utviklingen, og studentene selv etterspørre en utdannelse som er i tråd med fremtidens behov.
Dette innlegget er publisert på DN 6.10.2021.
Forfattere er Stine Rebekka Vikesland, direktør for bærekraft, Sopra Steria, Mali Hole Skogen, direktør for teknologi og bærekraft, IKT Norge, Simen Sommerfeldt, CTO, Bouvet, Elisabeth Eide Nissen, Head of Sustainability, Atea og Ole Morten Damlien, leder for Digital Business and Experience, Itera.