Kvinne (31) bygger karriere – og ønsker å etablere familie. Før andre rundes jobbintervju får hun vite at hun er gravid. Da kommer likestillingstesten, for både arbeidsgiver og jobbsøker.
Skal den gravide 31-åringen sette karrieren sin på vent, eller kan hun satse på karriereutvikling uavhengig av familieforøkelse?
Til tross for at halve arbeidsstokken er kvinner, der mange vil bli gravide på et tidspunkt i løpet av arbeidslivet, snakkes det lite om hvordan graviditet passer inn i det å bytte jobb. Samtidig ser vi stor oppmerksomhet i næringslivet om likestilling, og mange bedrifter stiller seg undrende til hvorfor de ikke lykkes i likestillingsarbeidet.
Jeg har selv kjent på dette i mitt nylige karrierevalg. Halvveis ut i intervjuprosessen fikk jeg vite at jeg skulle ha barn, og ble usikker på om jeg burde avslutte prosessen.
Usikkerheten lå i hvordan jeg kunne forvente å bli møtt i denne endringen, og når det eventuelt var «riktig» å fortelle om den. Skulle jeg avvente neste karrieresteg til et senere tidspunkt, eller skulle jeg tillate meg å utforske denne muligheten videre, til tross for graviditeten?
Jeg ønsket å bli vurdert på kompetansen min, ikke familieplanene. Da jeg til slutt fortalte om graviditeten, ble jeg utelukkende møtt på en positiv måte. Den første responsen var gratulasjoner, og en tydelig forsikring om at dette ikke endret noe rundt interessen fra bedriften.
Da jeg sa at dette var en overraskende positiv måte å bli møtt på, var tilbakemeldingen at dette er 2020. De var godt kjent med at folk får barn, og at det hører med. Jeg godtok dermed tilbudet om lederjobben.
Jeg har reflektert over hvorfor både jeg og dem jeg fortalte det til, ble overrasket over å bli møtt så positivt. Det er en kjensgjerning at det foreligger en usikkerhet blant kvinner om hvordan man blir møtt dersom man ønsker og bytter jobb som gravid. Vi snakker om de attraktive, fremadstormende kvinnelige talentene som arbeidsgivere kjemper om å få tak i. Kanskje er det nettopp disse som ikke utforsker muligheter de har lyst på, i frykt for å bli behandlet annerledes fordi de venter barn.
Det kan absolutt argumenteres for at kvinner må tørre å ta sin plass, men om du googler «bytte jobb når gravid», finner du udaterte artikler med gamle tankesett. Dersom kvinneandelen følger disse tankesettene og lar dem legge føringer for hvorvidt de skal ta et nytt karrieresteg, kan de holde seg selv tilbake i arbeidslivet.
Derfor er det på høy tid å normalisere tanken om graviditet både underveis og i starten av et arbeidsforhold.
Samtidig er det et delt ansvar mellom arbeidsgiver og arbeidstager. De som representerer mulighetene i norsk næringsliv, må knytte en bevissthet til egne holdninger og tørre å løfte debatten innad i bedriften dersom ukultur forekommer.
Har arbeidsplassen gjort det den kan for å tilrettelegge for gravide kvinner, både for dagens og fremtidige arbeidstagere?
Kan kandidater møte til intervju, vel vitende om at det er gode holdninger knyttet til graviditet?
Risikerer hun å bli vurdert som en mindre attraktiv kandidat, dersom hun velger å være åpen om sine familieplaner?
Kan vi anta at rekrutterer og ledere evner å se kompetanse og potensial, fremfor kostnad og ekstra behov for tilrettelegging?
Står du som leder ved ditt tilbud, også etter at hun forteller at hun venter barn?
Det er her vi må snakke om likestilling.
En attraktiv arbeidsplass er en som lykkes med likestilling i praksis. De som skal etablere familieliv parallelt med å bygge karriere, har som forutsetning at bedriften har et moderne perspektiv på svangerskap, permisjon og barn.
Når bedrifter får til denne balansen mellom ambisjoner og likestilling, trenger ikke kvinne (31) lenger å velge mellom karriereutvikling og familieforøkelse.
Innlegget ble første gang publisert i DN 6. mars 2020.
Forfatter Anette Rimereit, tidligere ansatt i Sopra Steria